Først og fremst gjør jeg det for hestene

Der det begynte

Opp igjennom barneårene ved Gråsten var Mette travel med på passe hester ved det lokale ridesenteret. 16 år gammel dro hun til Sjælland og jobbet et år som hestepasser hos sprangrytteren Charlotte Velin. – Charlotte ga meg grunnstenene som jeg har bygget på.

Den norske landslagsrytteren Ann Cathrin Lübbe ble en del av stallmiljøet ved Gråsten rett etter Paralympics i Sydney. På den tiden gikk de fra lånehester til egne hester i paradressuren.
– Ann Cathrin kjøpte en hest der, og jeg fikk spørsmålet om å bli hestepasser. Selvfølgelig sa jeg ja!
Dermed ble Mette med videre til det norske landslaget, som da hadde med seg to faste hestepassere på stevner. – Mitt første møte med hele laget var på en samling i 2001. I 2002 var jeg med på det første internasjonale stevnet.

Om det å være «para-groom»

Siden da har Mette reist med som hestepasser over store deler av verden. Mette planlegger både reise og opphold og har oversikten over alt det praktiske som trengs for at både hester og ryttere skal prestere optimalt.
Som hestepasser for en para-rytter har Mette flere oppgaver som skiller seg fra de en hestepasser for en funksjonsfrisk rytter har. I sin planlegging må Mette ta med seg de behov og utfordringer som følger med rytterens funksjonsnedsettelser.
– Det å være en para-groom er ikke annerledes enn å være groom for hvilken som helst rytter, jeg har det samme ansvaret for hesten. Men forskjellen er at noen pararyttere ikke kan gjøre noe med hesten selv, de kan verken konkurrere eller trene i hverdagen uten en groom. Jeg føler et stort ansvar når min rytter er på hesten. Hester er levende dyr, vi kan ikke forhindre alt, men jeg gjør mitt beste for at rytteren er trygg.

Ved mange stevner går det paradressur-klasser og vanlige klasser samtidig. Men Mette har et håp om at integreringen skal gå hele veien.
– Selv om vi har vært på mange felles stevner, så føles det fremdeles litt «vi» og «dem». Jeg håper at vi i fremtiden ser at pararyttere inviteres til å delta på steder som CHIO Aachen og Horses and Dreams i Hagen, sier Mette.

Hesten skal bare ha det godt

I sin rolle tar Mette vare på rytteren, men setter alltid hesten først. – Min primære oppgave er jo hesten. Hvis det er noe jeg ikke synes er i orden for hestens del, så sier jeg fra. Hesten skal bare ha det godt!

Til Paralympics i år fikk hun tittelen «Captain of the Groom’s Team» for Norge, som var en formalisering av en rolle hun har hatt i mange år. Hun var blant annet med landslagsleder Ingeborg Simensen til Frankrike i vår for å se på precamp-alternativer. – Jeg ser jo alt fra mitt ståsted som groom; fra hestens vinkel.Jeg vet hva som gjør oppholdet for hesten best mulig, og jeg vet hva som er nødvendig for at det også skal fungere for rytterne med funksjonshemminger.

.

Mette og Jens Lasse – og Aladdin

Jens Lasse Dokkan flyttet etter hvert også sine hester til Danmark og Gråsten. Mette begynte å hjelpe Jens Lasse mer og mer fra 2013, og fra 2017 har Mette hatt det daglige ansvaret for hans hester.
Hver dag er Mette i stallen og sørger for at Aladdin har alt han trenger for å leve et godt hesteliv. I hverdagen bistår Mette Jens Lasse i treningen av Aladdin, både i form av instruksjon og egen ridning.
At Jens Lasse og Aladdin er en duo, er faktisk takket være Mette – på flere måter.
Det begynte med at Jens Lasse var på jakt etter hest nummer to. – Jeg kikket mye omkring ut fra de kriterier Jens hadde satt. Så dukket Aladdin opp. Han var en priskategori høyere enn tenkt, men det var bare noe med den annonsen. Vi fikk en video, og det var ingen tvil.

Mette er hestepasser, medhjelper og trener for Jens Lasse Dokkan i det daglige, og hun her også en viktig del av de planer Jens Lasse har for fremtiden, med et eget ridesenter spesielt tilrettelagt for rullestolbrukere. Les mer her:
Planen med ridesenteret er at det skal være et senter der både nye og allerede etablerte pararyttere kan få best mulige treningsforhold, der alt er på et sted i forhold til treningsfasiliteter for både rytter og hest.

En vanskelig start

Men, det gikk slett ikke på skinner for den nye ekvipasjen. – Det fungerte egentlig ikke. Jeg begynte å tenke på om det var riktig hest, og det gjorde meg så frustrert på Aladdins vegne. Vi fant bare ikke ut av ham.
Midt i dette fikk Mette trenerrollen også. – Jens Lasses trener sluttet, og der sto jeg da med en hest vi ikke helt visste hvordan vi skulle finne ut av.
Året var 2019, og klokken tikket mot Paralympics med tanke på kvalifisering. – Vi dro til et stevne i Nederland, ingenting fungerte. Likevel dro vi til Nordisk.
Så skjedde noe utrolig, på midtlinjen i Nordisk.
-Der og da datt 10’eren ned for Aladdin! Han bare skjønte hva han skulle gjøre. Jeg sto der med åpen munn og så på, og andre kom til «hva skjer…?»
Aladdin gikk med energi, viste frem sitt gode, avspente skritt, var i fullstendig harmoni med sin rytter.
-Men hva skjedde egentlig?
-Jens fikk sporer på, rett og slett. Vi hadde ikke turt det før, fordi Jens jo har spasmer. Aladdin var en hest som tidligere var ridd med mye styrke. Han hadde ikke lært å bli ridd for lette hjelpere, så han skjønte ikke Jens. Vi satte på noen små sporer, og da klarte Jens å gi signaler til Aladdin som Aladdin kunne bruke til noe. Plutselig var Aladdins frustrasjon over å ikke forstå borte. Nå ble de en ekvipasje.
Og de ble nordiske mestere.

En tøff opplevelse

Samme år ble ekvipasjen dobbelt europamestere. – Da var mye med oss, smiler Mette. – Vi fant et system der Maria Terese Engell hjalp meg på oppvarmingen – og så hjalp jeg Jens. Jens var så trygg på meg, og jeg på Maria, så det fungerte.

I 2021 var det igjen Paralympics, et stevne Mette har blandede følelser for. – Vi la et hardt press på oss selv. Jeg sto ved et Paralympics både som groom og trener. Det var en tøff dobbeltrolle ved et så stort mesterskap.
Mette fokuserte på oppgavene og utførte dem godt. Det ble ikke medalje, men Jens og Aladdin presterte igjen sterkt.
Men etterpå kjente Mette at det hadde vært for mye. – Jeg ble rammet av et «godstog» da vi kom hjem igjen. Det var for mye ansvar for meg, for tøft å ha alle rollene; venn, hestepasser, trener.

Denne erfaringen er noe Mette har tatt med seg inn i en ny oppgave hun har fått – i fjor ble hun utnevnt til å være representant for dressur-hestepasserne til IGA, den internasjonale organisasjonen for hestepassere. – Jeg vet at man skal ikke kimse av grooms og deres mentale helse. Jeg vet selv at det kan være tøft.
Tokoy-opplevelsen skapte en viktig bevissthet: - Vi har pratet oss gjennom det, også med landslagsledelsen. Vi har blitt bevisste på behovene. Vi har fått en trener som tar den rollen på de store mesterskapene, Katrine Steffensen, mens jeg er trener for Jens der hjemme – og det er godt.

Derfor er hun hestepasser for Norge

Norge har vært en sterk nasjon innen paradressur i mange år – og det er Danmark også. Mette er dansk, bor i Danmark – men er hestepasser for norske ryttere og det norske laget.
– Jeg ante ingenting om paradressur før Ann Cathrin spurte meg. Hadde det ikke vært for henne…
Mette ler igjen: - Det var Norge som spurte først, og jeg er lojal – sier jeg ja, så holder jeg meg til det.
Hestepasseren poengterer det gode miljøet i parasporten. – Vi er en stor familie! Jeg har venner i hele verden nå. Jeg tror ikke det finnes noe sted i verden som jeg kan reise til der jeg ikke har noen å spørre dersom jeg skulle trenge hjelp til noe!

Mange gode minner

Alle disse årene har gitt Mette mange opplevelser, mange minner. - Det med Jens og Aladdin, det er noe helt spesielt. Og EM i Riesenbeck var jo noe helt særlig. Ingen av oss hadde helt tenkt at han skulle vinne. Han vant jo i nordisk, men EM er en annen liga. Og så ble det to gull!
Hun fortsetter: - Gull med Ann Cathrin og Donatello i Paralympics i Rio 2016 var også noe helt spesielt – og så Hong Kong 2008, da vi var der med Zanko. De tok sølv der, og da var de med hest til premieringen. Zanko ble helt vill, jeg fikk kastet meg mot ham og fikk tatt på leietau, og dro hodet hans mot meg så Ann Cathrin kunne hoppe av i fart. Etter det gikk det i ekstrem passage ut av banen og mot stallen. En smed kom løpende for å hjelpe meg, han måtte løpe foran og bare få folk vekk, for Zanko var ikke til å stoppe. Han holdt rett og slett en ny oppvisning der – det vil jeg aldri glemme!

Mette er inne på minner og flere dukker opp: - Vi skulle være med under åpningsseremonien i Paralympics i Athen i 2004. Jeg trodde at vi som hestepassere skulle sitte på tribunen. Men så kom vi oss ned og gikk blant utøverne – det var en fantastisk opplevelse! … Og det første mesterskapet vi var med til, i Portugal. Det regnet sånn, vi sto til knes i vann, måtte grave grøfter – og mesterskapet måtte gå inne.
Mette ler: - Det er mange minner, på godt og vondt!

Drivkraften

Men hva får henne egentlig til å bruke så mye av sin tid på andre – på det norske paradressurlaget? Mette er utdannet fysioterapeut, hun har jobb utenfor hestesporten, hun har en samboer – som sammen med Mette hjelper Jens Lasse i det daglige.
Hva er drivkraften?
-Det er opplevelsen. Det å arbeide med hester er fantastisk. Det er fantastisk når ting går opp i en høyere enhet, når man får det til – lykkes. Da er det verdt alt! Det er fantastisk å få komme ut i verden, og så er det noe spesielt i parasporten - man er så stor del av teamet. Og det betyr noe særskilt, det at man hele tiden vet at man er verdsatt. Jeg vet at de ikke kan gjøre dette uten oss. Det er verdt mye, sier Mette.
Hun blir litt stille før hun slår fast:
-Men jeg gjør det jo for hestene.

I over to tiår har Mette gitt av seg selv for hestene på det norske paradressurlaget - og for rytterne deres, sørget for at de alltid har hatt det godt - og hun er full av engasjement for å fortsette med dere. Derfor har NRYF nominert henne til prisen FEI Cavalor Best Groom 2024 , og hun er en av fire verdige finalister.

Her er link til å stemme: Stem på Mette du også!