Grunnarbeidet gjør forskjellen

Populære Robbert Ehrens har selv konkurrert på sportens høyeste nivå, men bruker i dag mesteparten av tiden på unge spranghester – som dommer, trener og rådgiver. Gjennom to stevnedager under Breeders-helgen i Arendal delte han raust av sine erfaringer, både som dommer i de poenggivende Breeders-klassene for fire-, fem- og seksåringer og i andre avdeling av NRYF Youngster Tour, og som trener under fredagens clinic.

– Jeg har egentlig vært interessert i avl helt siden jeg var liten, smiler Robbert Ehrens. – Og da jeg startet opp for meg selv med egen virksomhet, måtte jeg jo også begynne å produsere og utvikle mine egne hester, smiler han igjen.

I dag er han mer dommer og trener enn rytter, og reiser verden rundt for å vurdere unghester. I tillegg sitter han blant annet i Studbook Committee i AES på helårsbasis.

Det viktigste er innstillingen

Når Ehrens skal beskrive hva han ser etter hos en ung spranghest, er det én egenskap som kommer først.

– Det aller viktigste er hestens innstilling – at den virkelig trives med å være på jobb, fastslår han. – Det er selvsagt også viktig at den har god teknikk, beveger seg harmonisk og ikke bruker for mye krefter på å hoppe. Og den bør selvsagt også ha evnen til å utvikle scope på en enkel måte, legger han til.

– Den skal være lett av bakken og enkel å ri. Kort sagt skal den unge spranghesten jobbe sammen med rytteren sin og spille på lag med ham eller henne, og ikke jobbe mot rytteren sin, forklarer han.

For en lovende fireåring er han derfor ikke nødvendigvis opptatt av at alt skal være på plass og perfekt allerede. Han mener også det er lett å overvurdere betydningen av hvor høyt og luftig en ung hest hopper.

– Når det gjelder fireåringen, er jeg derfor ikke så bekymret for om den hopper på sin egen måte – kanskje med en litt egen teknikk – så lenge den hopper med hjertet og har en god innstilling.

– Det er heller ikke så viktig som mange tror at en fireåring må hoppe skyhøyt over hindrene for å kunne utvikle seg til å bli en god spranghest. Vi bør heller ikke nødvendigvis gå etter de skarpeste hestene eller de som hopper høyest og med mest luft. Om hesten har riktig mentalitet og virkelig ønsker å gjøre jobben, kan den nå svært langt, fastslår han.

Må være funksjonell

Når det gjelder vurderingen av teknikk, kapasitet og ridbarhet, er den meritterte unghestkjenneren opptatt av helheten.

– Til syvende og sist handler det om å finne noe som er funksjonelt, sier han. – Hesten må ville arbeide for deg. Når du har hjertet og hodet på din side, har du et veldig godt utgangspunkt, smiler han.

Og nettopp med tanke på fem- og seksåringene synes Ehrens årets Breeders-arrangement har vært spesielt interessant.

– Jeg var her i fjor og så mange lovende unghester, og i år opplevde jeg at hestematerialet var enda bedre. Jeg er faktisk veldig entusiastisk etter særlig å ha opplevd fem- og seksåringene, bekrefter han.

– Jeg vil si at man her i Norge virkelig er på vei til selv å kunne produsere fine spranghester. Det er en veldig god forbedring fra i fjor, med mange hester som har godt genetisk materiale – altså gode stammer eller blodslinjer – i tillegg til gode ryttere.

Derfor mener Robbert Ehrens også at Breeders-deltakerne ikke nødvendigvis trenger å jakte på de mest kommersielle navnene innen avl.

– Man trenger ikke nødvendigvis å gå for de kommersielle, velkjente navnene. Det viktigste er å finne det materialet som fungerer, og som kan bidra til å utvikle ens eget avlsprogram videre, påpeker han.

En følelse du ikke kan måle

Og hva er det så som gjør at en ung hest virkelig fester seg i minnet etter en konkurranse? Ehrens innrømmer at dette er vanskelig å sette fingeren på.

– Det er mer en følelse og derfor vanskelig å uttrykke med ord, smiler han. – Du ser på hesten, hvordan den er bygget, altså på eksteriøret og helheten. Men til syvende og sist må du stole på din egen følelse. Det er helt avgjørende. Du kan ikke bare gå etter statistikk, smiler han igjen.

Enkle øvelser – store muligheter

Under fredagens klinikk viste Robbert Ehrens arbeid med to relativt grønne unghester, mens Nina Braaten arbeidet med to hester som var kommet noe lenger i utdanningen på lørdag. Slik fikk de to anledning til å dele erfaringer og tanker om hvordan man kan utvikle både hest og rytter. Begge klinikkene ga publikum faglig påfyll og mulighet til å lære mer, samtidig som de bidro til å skape et godt fellesskap rundt arrangementet.

– Jeg er veldig beæret over å få være her og holde denne klinikken, og vil minne dere alle om at vi kan oppnå god trening av både de litt grønne unghestene og de mer skolerte ved hjelp av enkle midler, fastslo Robbert Ehrens innledningsvis.

– Det er egentlig ikke mye som trengs, for ved hjelp av bommer på bakken og noen småhinder kan man få til mye når det gjelder grunnarbeidet med en spranghest. En god, balansert sits vil imidlertid i stor grad avgjøre om øvelsene blir lette eller vanskelige for hesten, så som rytter må man derfor aldri unnlate å jobbe med seg selv, påpekte han.

Både Ehrens og Braaten minnet også om at målrettet og variert trening bidrar til økt ridbarhet, og dermed også til bedre resultater på sikt. Trening over bommer og små hinder er i tillegg skadeforebyggende, da slik trening ikke gir slitasje og belastning på unghesten, men snarere bidrar til at hestens fysikk blir bedre rustet til å tåle påkjenningen som spranghest. Ved å arbeide systematisk med de grunnleggende tingene over tid, kan man komme langt, var budskapet fra dem begge.

«Less is more»

Et sentralt budskap fra Nina Braaten under unghestklinikken på lørdag kveld der Therese Søhol Henriksen og Lena Kristoffersen Øglænd var demonstrasjonsryttere, var å gi unghesten tid og mulighet til å finne sin egen balanse. Også hun la særlig vekt på rytterens sits og posisjon, og hvordan rytterens balanse på hesten påvirker hestens egen balanse og bevegelse.

For Braaten handler det derfor om å gjøre det enkelt, og ikke komplisert. Rytteren må våge å gi hesten mulighet til å finne balansen selv, fremfor å bære den gjennom øvelser og rundt banen. – Når vi ser unghester konkurrere, synes jeg også at vi må være forsiktige med å belønne det som ser mest ferdig ut, påpekte også hun, og la til at den mest ferdige femåringen ikke nødvendigvis vil være den beste hesten om tre år.

Poenget hennes kom også tydelig frem underveis i klinikken. Dersom rytteren forsøker å «lage» hvert eneste sprang, er det vanskelig å se hva hesten faktisk kan og hvordan den løser oppgavene på egen hånd, presiserte hun. Målet må derfor være at rytteren balanserer hesten, men samtidig gradvis gir den større ansvar for egen balanse og oppgaveløsning. Og uansett må man altså gi unghesten tid!

Grunnarbeidet gjør forskjellen

For både Robbert Ehrens og Nina Braaten er det grunnleggende arbeidet selve fundamentet for unghestens videre utvikling. Systematisk arbeid med bommer og småhinder gir hesten mulighet til å utvikle rytme, balanse, smidighet og nøyaktighet, samtidig som rytteren trener på timing, sits og balanse.

Målrettet og variert trening bidrar til økt ridbarhet og bedre resultater på sikt. Når unghesten får tid til å arbeide med de grunnleggende oppgavene, lærer den samtidig å tenke og løse oppgavene mer selvstendig.

Og kanskje var det nettopp dette som var den røde tråden gjennom begge klinikker: Å utvikle en god spranghest handler ikke om å gjøre mest mulig, men om å legge et godt grunnlag og gi hesten tid til å utvikle seg, samtidig som man som rytter aldri må unnlate å jobbe målbevisst med egen riding.