Klar for Paralympics: Ridning er hele livet mitt

Rideskole og shetlandsponni

Carmen Grønvold Johannessen har i en årrekke vært en del av den unge, norske dressureliten. Det har vært landslag og det har vært mesterskap både som ponnirytter, junior og ung rytter.
Det hele begynte da hun fire år gammel begynte på rideskole. Veien dit var bokstavelig talt kort, sånn rundt omkring 100 meter fra barndomshjemmet i Skedsmo. Dette med hest lå også litt til familien: – Mamma hadde ponni som liten, og hun har alltid hatt interessen, forteller Carmen.
Tre år senere kom første egne hest, i form av shetlandsponnien Angel. Angel hadde gått i rideskole, men trivdes ikke så godt der – barn sto ikke på Angels favorittliste. Men den lille ponnien på 86 cm i mankehøyde likte Carmen. Sammen var de med på det meste. – Vi gjorde alt mulig! All mulig hygge i stallen, det var tur, det var kostymegymkhana, tur, var med i line dance show.
Carmen smiler over minnene.
Hoppe gjorde de også og det høyt også. Angel og Carmen suste over 50 cm sammen. Det var høyt med tanke på at Angel bare av 86 cm høy.

Fra hobby sprang til nordisk dressur

Det er imidlertid ganske fort gjort å vokse fra en ponni på 86 cm. Det skjedde for Carmen, men Carmen ville ha mer hest. Da fant familien Contiki i Skåne, en nokså uutdannet kategori 2 ponni. – Mamma var skeptisk til ham, prøveridningen gikk ikke så bra; han stilte seg bare opp for å tisse. Men pappa syntes han var så kul, med sine fire hvite sokker – og dessuten var pappa lei av å lete, så han sa bare: Vi tar den.
Planen var en sprangkarriere. Det var Contiki med på, men ga beskjed om at 80 cm var hans makshøyde. Derfor ble det mer og mer dressur.
-Vi var på LC nivå og red oss opp til NM på et år. Og så ble vi tatt ut til Nordisk! Jeg som bare skulle ha en hobbyponni!
Angel og Contiki er to små som har satt sine spor. Begge to går hjemme på familiegården og nyter livet som pensjonister, henholdsvis 30 pluss og 21 år gamle. Begge to har fått plass i hjertet til Santos også. – De er så gode venner, og møtes når jeg tar ham med hjem innimellom. Santos var litt redd for Angel i begynnelsen, men nå tar han høy over gjerdet til henne og mater henne!

Større hester, større mesterskap

Etter Contiki tok enerponnien Davidoff over stafettpinnen. Det resulterte blant annet i EM-deltagelse i 2016 og 2017. Mens Carmen ennå var ponnirytter kom Don Charmeur inn som en juniorhest, og snart kom også Højgårdens Santos. Carmen red han i unghest-klasser som 6-års, deretter satset Carmen på Santos. Det ledet til både junior-EM og Nordisk mesterskap for UR.

Unghesten, fallet og følgene

Etter endt skolegang gikk ferden til Danmark for å jobbe med hest, fremtidsplanen var et yrkesliv som rytter.
Men så, en kald vinterdag i januar 2021: – Jeg red en unghest, og ble kastet av, forteller hun enkelt.
Carmen børstet av seg sanden og var mest opptatt av at hun hadde flere hester å ri den dagen. – Jeg satte meg opp igjen, og jeg red flere hester, selv om jeg kastet opp innimellom. Jeg hadde jo fått en kraftig hjernerystelse.
Preget av fallet tok hun en liten hjemtur i håp om at hun skulle bli bedre, men hun dro snart tilbake til Danmark igjen for å jobbe videre. Da Carmen var hos fysioterapeut for å behandle en trøblete ankel, kommenterte fysioterapeuten at Carmen hadde en hevelse i nakken som hun måtte sjekke opp.
CT-undersøkelsen viste ingenting, men det gjorde MR derimot: - Der gjorde de en masse funn, sier Carmen.
– De fant at jeg hadde en akseknekk, jeg hadde økt avstand mellom nerver, jeg hadde prolaps – altså, jeg husker ikke alt, jeg kan ikke alle de medisinske uttrykkene. Men i sum førte det til nedsatt styrke og bevegelighet hos meg.

Uaktuelt å slutte å ri

Ridningen ble satt på vent, men å slutte med å ri var ikke aktuelt for Carmen. – Det ble et lite opphold, men da var det korona, så det skjedde jo heller ikke så mye da, resonnerer hun.

Ferden gikk tilbake til Norge. Santos fulgte hjem og Carmen gikk etter hvert i gang med ridning igjen.
Det endte med NM-gull som UR-rytter i fjor.

Carmen måtte gjøre et nytt veivalg for livet sitt. Carmen slo fra seg rytterkarrieren, og jobber nå som tannlegeassistent i stedet. Men ri ville hun på ingen måte slutte med.
– Før ulykken så jeg jo for meg en rytterkarriere. Jeg skjønte jo at det ikke gikk, men jeg tenkte aldri at jeg skulle slutte å ri – det har ikke vært i tankene mine, sier Carmen.

Dro på klassifisering

Pararytteren Stine Skillebekk var en «barndomsvenninne» fra stallen, og paradressur kjente hun jo til fra stevnene der paradressuren går side om side med øvrige klasser. - Jeg var klar over at paradressur var en mulighet, derfor ville jeg se om det var mulig å bli klassifisert.

Det var det. – Jeg ble akkurat grad 5, de ville egentlig ha meg til å bli grad 4, men jeg er glad for at jeg ble grad 5, det gjør at overgangen ikke blir fullt så stor ridemessig.
Gjennom klassifiseringen ble også følgene av skadene fra fallet enda mer tydelige.
– Jeg trodde jeg hadde nedsatt styrke i den ene armen. Men det var jo hele høyre side. Jeg var så svak at jeg falt av stolen jeg satt på da fysioterapeuten dyttet til meg for å måle styrken min.

Mye likt, men ganske annerledes

Klassifiseringen ble gjort i april i år, og samme måned debuterte hun på den internasjonale paradressurbanen i CPEDI2* i danske Vallenbæk. Det gjorde hun med høye prosenter og tre strake seire som resultat. Deretter red hun ut i CPEDI3* i Hagen, Tyskland og tok to tredjeplasser og en andreplass. Etter det sto Nordisk for tur, der red hun inn individuelt gull og lagbronse.
Resultatene har vært sterke, men paradressuren har vært nytt territorium for Carmen. – Jeg har vært igjennom en «bli kjent» fase. Programmene er ganske annerledes å ri, og de er annerledes for Santos også.
Det må være så korrekt, man trekkes mer om man gjør noe «halvveis».I Nordisk følte jeg meg mer kjent med programmene, kjente at vi hadde kommet litt lenger.

Carmen er fornøyd med resultatene, men vil mer: – Vi har mye mer å gå på. Jeg har trengt tid på å komme inn i det, justere hodet – både mitt og Santos’. Men det har bare gått bedre og bedre.

Man må skjønne hvorfor

Store krav til nøyaktighet passer egentlig Carmen godt: – Jeg liker å jobbe med detaljene. Jeg liker å forstå hvorfor ting er som de er. Jeg liker å vite sammenhengen mellom hestens anatomi og det man kjenner i ridningen. Teori er en viktig del av ridningen.
Carmen begynner med Santos når hun skal beskrive seg selv som rytter. – Jeg setter alltid hesten først. Det er hesten før resultater, fastslår hun.
Variasjon er neste punkt: - Vi gjør mye forskjellig! Santos liker ikke å ha fridager, vi gjør noe hver dag, og vi varierer treningen mye. I tillegg går han ute 12 timer hver dag.
Planen for Carmen og Santos var opprinnelig å følge de aldersbestemte klassene. U25-klassene er ennå et mål, men akkurat nå handler det bare om paradressur. – Nå trener vi kun mot det som kreves som para-ekvipasje. Jeg vil ri U25 også, men det får komme etter.

Til Paris

Når hun sier «etter», er det Paris hun sikter til. Selv om hun selv føler Paris og Paralympics som litt uvirkelig. – Det går egentlig ikke helt opp for meg, jeg klarer ikke helt forstå det, sier hun.

Planen mot Paris er å jobbe videre med å bli kjent med para-programmene. Til det får hun hjelp av Ingrid Ølstad. – Jeg har ridd for henne siden i høst. Hun er så flink, så flink til å se hesten, sier Carmen.

Carmen drar litt på det når tema er Paris, Paralympics og mål. – Det er litt vanskelig, jeg har ikke målt meg mot så mange ennå. Men det ville være veldig gøy å få ri i finalen, jeg håper det ikke er et for høyt mål å sette seg, legger hun til beskjedent.
Hun fortsetter: - Vi får bare gjøre vårt beste. Ikke bry oss så mye om de andre.
Uansett hvor hun er og hva hun gjør, så er det Santos som betyr alt for Carmen. Og omvendt: - Samholdet mellom oss to er så viktig. Med samhold er mye gjort.

Carmen og Santos

Carmen og Santos kan telle seks år innholdsrike år sammen. Hun behøver nesten ikke bruke ord for å beskrive hva han betyr, det lyser av henne. Men hun har ord på lager for å beskrive det også: – Han er bestevennen som alltid stiller opp, han er en drøm å ri hver dag, en glede i hverdagen og på stevner. Han elsker å gå på lange turer, vi går på leieturer. Og han er snill mot alt og alle; barn, hunder andre hester. Han er bare en god gutt, så grei og lett å ha med å gjøre.

Hun fortsetter: – Han er så ukomplisert. Han har gjort min reise til å bli pararytter lett på den måten. Jeg er så imponert over ham, han har bare fortsatt å prestere selv om jeg har endret meg mye som rytter. Jeg tror det har betydd mye at vi kjenner hverandre så godt, og jeg tror det er en fordel at han var der før, under og etter.

Ridningen er hele livet mitt

Santos har riktignok ikke vært ukomplisert bestandig. Da Carmen fikk ham hadde han vært hingst lenge, med håp om å bli kåret. – Som hingst var han vanskelig, det var nok en tøff periode for ham. Han kunne gå opp på to bein, slå med frambeina, han virket redd for ansiktet sitt. Han kunne ikke leies, kunne ikke bindes, måtte dopes for å bli skodd. Det var jo også derfor vi fikk ham, han hadde ikke fått vist potensialet sitt, sier Carmen.

Da Carmen dro for å se på Santos, ville selgerne egentlig ikke la henne prøveri fordi de tenkte hun var for ung og uerfaren som ponnirytter. Han hadde nemlig kastet av alle de som hadde vært og prøvd ham før henne.
Dette hadde ikke Carmen noen anelse om. – De fortalte ikke om dette til meg før etterpå. Og jeg var jo uansett fast bestemt på å prøve ham…

Carmen valgte Santos. Og kanskje valgte Santos Carmen også. De har hatt en kurs sammen, og de fortsetter på en kurs sammen, selv om den vinterdagen i 2021 endret på mye. Men til tross for at veien tok en litt annen retning enn tenkt, så gjør Carmen det hun hadde sett for seg at hun skulle gjøre. Hun så for seg en rytterkarriere, og den er hun i gang med. For ridningen betyr alt for Carmen.
–Jeg vet ikke hva jeg hadde vært ridningen. Det er en så stor del av meg, det er den store gleden i hverdagen. Jeg hadde ikke vært den jeg er uten hest. Ridning, det er hele livet mitt.