Med tysk presisjon og hjertet på rett plass

Med respekt og perfeksjonisme

-Jeg er heldig som kombinerer hobby med jobb, smiler Marcus Ehning skjevt. - Men det er ikke helt riktig at jeg bare har vært heldig. Det har selvsagt også noe med hardt arbeid og innstillingen min å gjøre. For jeg er jo perfeksjonist, legger verdensstjernen til.

-Men jeg er heldig som har fått ri en rekke gode hester som alle har hatt sine kvaliteter. Jeg lærte tidlig å tilpasse ridingen min til ulike typer hester og rir alle forskjellig, alt etter som hva de trenger. Som barn ønsket jeg å kunne ri profesjonelt, men det falt meg aldri inn at jeg skulle kunne leve av dette. For 25 år siden hadde jeg så stor respekt for sporten, at jeg ikke en gang drømte om å kunne gjøre ridingen til levevei. For jeg visste jo hvor vanskelig det er å nå verdenstoppen.

Men nå er Ehning så absolutt der, og har vært der i en årrekke. Hver dag på jobb med den samme presisjonen og fliden som har ført ham dit. Og fortsatt med en enorm respekt både for sporten og de firbente. For i bunn og grunn handler ridingen om å skape relasjoner.

Han påpeker:

-Det man skal ha i tankene, er at det ikke bare er vi ryttere som utvikler hestene, men også de som lærer oss opp. Du må tro på hesten din og gjøre et godt grunnarbeid i det daglige. For å lykkes må dere ha et godt forhold. Men opplever du at kjemien ikke er der, så ikke ri den. La noen annen ri og få muligheten til å opparbeide en relasjon.

Hestekjærlighet og rideglede

Et samlet miljø omtaler Marcus Ehning med enorm respekt, og mange kolleger beskriver ham ganske enkelt som en magisk rytter. Men helt knirkefritt gikk det likevel ikke i starten, talent og ambisjoner til tross – og det selv med faren Richard som profesjonell aktør i ryggen. For ponnigutten Marcus falt av hele tre ganger i karrierens aller første start, og ble deretter kontant avspist med trøstepremie for å ha fullført banen.

-Om du vil ri, er det viktigste at du liker det du driver med, presiserer Ehning, fire tiår senere. - Det er også viktig å bevare gleden, og iblant tillate seg å kjenne på hvor moro det faktisk er å kunne ri, legger han til. - Hvis du har en hest, må du ta vare på den hver eneste dag. Husk på at det faktisk er ditt ansvar at hesten ikke blir stående på boks 24 timer i døgnet, presiserer han.

Den dedikerte rytteren tar en slurk halvlunken kaffe av pappkruset sitt, og fortsetter.

-At du er glad i hester, er selvsagt en forutsetning. Og som konkurranserytter må du kunne tåle motgang, men også medgang. Alle ryttere har perioder hvor tingene ikke stemmer helt, og tingene kan heller ikke bare gå oppover og oppover. Det viktigste er at du som rytter tar feilene på din egen kappe og ikke skylder på hesten din. Den har jo ikke noe valg. Den må gjøre det du gjør.

Da faren ville selge en av de første store hestene hans, var unggutten Marcus utrøstelig. For de to hadde opparbeidet et svært velfungerende partnerskap.

-Hver kveld gikk jeg ut i stallen, tente et lys for Metaxa og satt inne i boksen hennes. Heldigvis tok faren min hintet og skrinla salgsplanene, erindrer den hestekjære verdensstjernen.

Medaljegrossist og lagspiller

-Jeg er allerede 47 år gammel og tok mine to første internasjonale mesterskapsgull da jeg var ponnirytter, forteller Ehning. - Deretter red jeg videre som junior og ungrytter, og tok også et par medaljer til i hvert av disse aldersbestemte mesterskapene. Etter hvert ble jeg privilegert rytter for For Pleasure. Og selv om jeg ikke liker å si at jeg har én favoritthest – det er liksom ikke rettferdig, for jeg har ridd så mange gode hester som hver på sin måte har betydd noe for meg - så ble jo For Pleasure hesten som hjalp meg med å ta spranget inn i en internasjonal karriere. Han bidro blant annet til mitt første seniorgull i EM på Hickstead i 1999, og vi hadde en fantastisk relasjon helt til han døde for ti år siden, slår han takknemlig fast.

Arbeidsmoral og et utrettelig ønske om å bli bedre har bidratt til at Marcus Ehning nå kan skilte med en av sportens største premiesamlinger – og med flere medaljer både fra EM, VM og OL.

-Men det begynner jo allerede å bli veldig lenge siden, bryter han forsiktig av mens vi nærmest haler ordene ut av ham. – Per i dag har jeg vel en 11 – 12 mesterskapsmedaljer etter første EM-gull som senior. Og jeg har også vunnet mange store Grand Prix’er og tre verdenscupfinaler, så det er jo ikke så helt verst, smiler han lunt.

Selv ser han fremdeles laggullet fra sommer-OL i Sydney 2000 som det største. Tyskernes lagnestor utdyper:

-Vi var der i seks hele uker, og til sist vant vi laggullet. Større kan det jo ikke få blitt. Nå er verdenscupfinalen på hjemmebane i Leipzig et naturlig mål for meg, og deretter VM neste år, men ellers er målet med ridningen min fortsatt alltid det samme: Gjøre mitt beste, og få en plass på laget.

Et riktig valg

Marcus Ehning er for tysk sprangsport det stigbøylene er for salen, blir det altså sagt. Han er en lagkamerat å regne med, men også en rytter å følge i nær sagt alle andre situasjoner. Men ikke nødvendigvis bare i de største internasjonale sammenhenger.

-Når jeg tenker tilbake, kunne jeg ikke ha valgt annerledes, smiler Ehning. - Hestene har alltid gitt meg denne helt spesielle følelsen, og derfor er det iblant heller ikke så viktig for meg om jeg rir et femstjerners stevne eller en femåring i en meter-klasse. Hvis unghesten har den rette innstillingen og et potensiale, og utvikler seg i riktig retning, gir dette meg faktisk mer glede enn å ri Grand Prix.

-For meg handler det uansett mest om relasjonen jeg har til hesten og forhåpningene jeg har til den. Det er nok mest dette som driver meg. Og at du kan forbedre deg fra dag til dag. Når jeg ser de yngre kollegene mine ri, ser jeg forskjellige ting som jeg selv kan prøve hjemme. Du blir aldri ferdig utlært som rytter. I det siste har jeg pensjonert flere av de beste og viktigste topphestene mine, så nå må andre av dem ta steget opp. Men de er i riktig alder og har kvalitet nok, så det blir spennende å se hva vi klarer å vise de kommende ukene og månedene.

Hestemann og familiemann

-Slik som sporten har utviklet seg og har blitt globalisert, krever livet som profesjonell rytter mye – og spesielt mye reising, bekrefter Ehning.

-Ektefellen min, Nadia, var et stort navn i voltige – faktisk det aller største hele tre ganger. Hun vet derfor mye om hva som kreves. Tre av de fire barna våre driver allerede mye med voltige, og rir også litt. Men om vi på sikt ønsker å se dem som profesjonelle utøvere, er vi usikre på. Som foreldre presser vi derfor ikke på. Men hvis barna virkelig ønsker seg et liv i sporten, enten som voltigører eller ryttere, så vil vi selvsagt hjelpe dem med å få dette til.

Selv er Marcus Ehning, som ved siden av alt annet også kan skilte med utmerkelsen som Tysklands beste idrettsutøver og tysk presses Fair Play-pris, stort sett på stevner hver eller annen hver helg. Men hjemme på gården går det ellers også mye i hest, og også familie.

-Hjemme rir jeg opptil ti hester daglig, og prøver å holde dem så lykkelige og avslappete som mulig. Jeg rir mer dressur på bakken enn jeg hopper. Men at det er viktig å kunne utvikle egne hester, er faktisk egentlig ikke noe nytt. Det har alltid vært viktig at du som rytter er kompetent nok til å utdanne dem og ta dem opp i klassene. Vi er glade for alt det som har gått av stevner under pandemien, men som firebarnsfar og rytter ved siden av har jeg uansett nok å fylle dagene med. Og Yula, Davy, Nael og Lyas har nok alle vært veldig glade over å ha hatt meg så mye hjemme, smiler han beskjedent.