Paralympics: Godt og lovende norsk i grad 5

For Christina Marcussen og hennes åtte år gamle Zorro Højris ble fasit 67,974 % - det var hårfine 0,026 % bak hennes mål om 68 %. Det var heller ikke særlig langt fra finalegrensen – imponerende gjort av ekvipasjen som ble nummer 11 i klassen. Med dagens innsats red Christina seg inn på det norske laget som skal i ilden fredag i lagkonkurransen, der lagkameratene blir Jens Lasse Dokkan (grad 1) og Anita Hennie Johnsen (grad 4).
Resultatet til Kirsten Kristine Vik og syv år gamle Bonfire på 65,782 % står det også respekt av.
Det holder å si atom fire år er det et nytt Paralympics – og før det er det også flere store internasjonale mesterskap.

Smilte bredt

I sitt program red Christina Marcussen hvert eneste steg helt fra start, hun nølte ikke et sekund i forhold til det at hun sto overfor en stor oppgave. Paralympisk debut er ikke noe man gjør hver dag. Hun holdt sin Zorro Højris (Zorba Højris/Gribaldi, oppdretter Jon og Mette Vedding Nielsen og Betty Rasmussen) godt foran seg gjennom travprogrammet, de viste et godt skrittprogram og ditto i galoppen og han sto hele tiden fint i formen. Det snek seg inn en liten feil i overgangen fra kontra til ny galopp via skritt, det mistet de noen poeng på, men det var også den eneste glippen.

Debuten var overbevisende, og det brede smilet til Christina og den gode klemmen hun ga sin Zorro etter holdtet var helt på sin plass. Dommerne belønnet ekvipasjen med 67,974 %, og med det oppnådde de nesten, nesten målet Christina hadde om 68 %. Resultatmessig ble det en 11. plass på duoen fra Soma Ryttersportsklubb.

Han var så på jobb

-Dette var bare veldig, veldig gøy, helt fantastisk. Det å ri der inne, det var så stort, strålte rytteren etterpå. -Zorro var så fin, han var så på jobb. Vi hadde et mål om 68 %, og vi kom nesten dit. Det var den ene lille feilen som gjorde at vi akkurat kom under det tallet – den overgangen teller jo dobbelt, så det var en dyr feil.
Nervøs i forkant var hun ikke – det er rett og slett ikke noe hun pleier å være. – Jeg har heldigvis ganske gode nerver, smilte hun. – Og Zorro trivdes der også; så lenge jeg er oppå ryggen hans så er han trygg.
Torsdag er det hviledag fra konkurranser. – I morgen blir det en liten rideøkt på Zorro, så han får strukket litt på seg, jeg skal galoppere han – få denne dagen ut av kroppen.
Hun ser frem til fredagens lagkonkurranse: - Jeg liker egentlig bedre å ri lagprogrammet, det er jeg veldig trygg på – jeg gleder meg!

Klikk på bildet: Sprangrytter fra start - så kom sykdommen lupus. Les om Christinas vei til Paralympics her:

Fulgte planen

Kirsten Kristine Vik kom inn som en del av det norske laget i siste liten, som en følge av at det ble for tidlig å delta i Paris for Carmen Grønvold Johannessens Højgårdens Santos etter hans skade i sommer. I likhet med Christina Marcussen har Kirsten en ung og lovende makker, hennes hoppe Bonfire (Buckingham/Laterano, oppdretter Peter Engel) er kun syv år gammel og har bare noen få større stevner på sin CV. Planen for dagen gikk helt og holdent ut på å gi den unge hoppen en god opplevelse – og det lyktes Kirsten godt i. Hoppen mangler ennå styrke og bæring, men er en hest av stjernemateriale. Unghesten i henne skinte igjennom her og der, og det gjorde selvsagt utslag i karakterene – men at det er en hest for fremtiden er det ingen tvil om. Fasit ble 65,782 % og en 15. plass. Rytteren og teamet var strålende fornøyde – og det var det all grunn til å være også.
-Dette er nesten helt uvirkelig, bare helt fantastisk. Bonfire har jo ikke så mye erfaring, og jeg har jo også gått rett på det – dette var mitt første mesterskap, og så er det Paralympics – det største med en gang. Men det sier noe om hesten min, at hun håndterte atmosfæren sånn – jeg er så stolt!

-Jeg kjente det i magen selv på veien inn, og vi fikk med oss den store applausen for rytteren som red før meg. Da måtte jeg bare puste dypt ned i magen, og jeg sa til både meg og henne «Nå skal vi ri en tur i skogen. På den måten klarte jeg å slappe av mer og ble klar for å nyte turen!
Det var lagt en plan på forhånd, og Kirsten fulgte den til punkt og prikke. – Planen var å gi henne en god opplevelse, ikke ta det helt ut, heller gå for flyt og harmoni. Så kan vi heller ta ut mer når hun er klar for det, ta det frem litt etter litt etter hvert som hun blir klar til det. Hun er en hest for fremtiden!
Derfor holdt Kirsten heller igjen. – Hvis hun går over evne, så klarer hun ikke å balansere seg i det, og det er viktigere å holde takten og flyten. Man får jo lyst til å pushe på, jeg kjenner jo at det er i henne – derfor var det fint å ha den planen å holde seg til. Jeg ga meg selv oppgaver hele tiden underveis i programmet, for å ikke gi noe rom for nervøsitet.

Nå er det bare å jobbe videre

Hun fortsetter med et stort smil: - Det begynte jo å gå opp for meg der inne at jeg har en super hest for fremtiden! Jeg ante jo ikke hvordan hun ville håndtere det å være alene inne på den store arenaen – det ene store vi har gjort var Hagen i sommer, og det var jo bare en tredjedel av dette. Bonfire er veldig følsom, og hun er egentlig litt møteredd, litt redd for lyder – rett og slett litt unghest. Her i Paris var hun «companion horse» for en svensk rytter på tirsdag, og da sto hun så stille og rolig. Nå vet jeg at hun håndterer dette her – nå trenger jeg ikke bekymre meg for sånt, men fokusere på ridningen.
Bonfire kom inn i Kirstines liv for drøyt halvannet år siden. Den første tiden sto hun i Danmark hos Kirstines trener Katrine Steffensen. – Jeg dro så til Katrine i mai i fjor, og det er fra da av vi har jobbet mot programmene. Det har vært en bratt læringskurve, men vi har plukket ut de viktigste øvelsene og jobbet med dem. Nå skal hun til Katrine igjen, jobbe med det grunnleggende, styrke Bonfire – og tenke neste sesong. Målet da er å komme opp i 70 %. Bonfire har alt i seg – det er bare å jobbe videre!

Resultater grad 5