Para
Paralympics: Tenk at vi endelig fikk oppleve dette
For 13 år siden kjøpte grad 4-rytteren Anita Hennie Johnsen et fremtidshåp; den tre år gamle Lindegaard Lucky. Siden da har de to nådd flere store mål, men i dag kom de til det største; Paralympics. – Lucky, tenk at vi har kommet oss hit, hvisket hun til sin firbente partner idet de i dag skrittet inn på arenaen i Versailles.
Duoen Anita Hennie Johnsen og DV-vallaken Lindegaard Lucky (Solos Lantinus/De Noir, oppdretter Jørgen Jacobsen) har en god del på CV’en sin. Der står det både nasjonale mesterskap, nordisk mesterskap, EM og VM.
Nå kan de to føye til Paralympics på denne listen, etter en lang reise sammen. De ble en ekvipasje da han var tre og hun 40, og sammen har de trent møysommelig og godt. Så godt at drømmen om Paralympics nå endelig kunne gå i oppfyllelse.
Det var nesten magisk, og jeg måtte bare hviske til ham «Lucky, tenk at vi har kommet oss hit, vårt første Paralympics!».
Ville bare nyte det
-Jeg har hatt det veldig, veldig, veldig fint i dag! Jeg har bare kost meg, utbryter Anita om Paralympics-debuten. – Alle nerver bare forsvant, det var bare gøy – og der inne ville jeg bare nyte den fantastiske plassen. Det var egentlig ganske sprøtt, jeg brydde meg ikke om publikum – det var sprøtt, for det var stappfullt. Det var nesten magisk, og jeg måtte bare hviske til ham «Lucky, tenk at vi har kommet oss hit, vårt første Paralympics!».
At roen skulle senke seg sånn over dem begge og bare bli til glede der inne når det gjaldt, overrasket den rutinerte rytteren. – På familiarization kikket han ganske mye. Det pleier han ikke å gjøre. Da Jens Lasse red var musikken høy og speakeren snakket så høyt også, og det gjorde meg litt nervøs for i dag. Men i dag var det greit! Lucky så riktignok litt på kameramannen, men så slappet han og nøt det like mye som meg. Vi fikk liksom en indre ro begge to. Arenaen er enorm, jeg har aldri ridd på en så stor arena for. Ofte blir vi pararyttere henvist til mindre og mer stille arenaer. Men her var det så stort, så flott – omgivelsene, blomster og musikken. Jeg tenkte bare at det var så fantastisk å ri der, jeg tenkte i programmet at jeg bare skulle nyte det – og det kjente Lucky.
Lykkelig over lagplass
Sammen viste de et stødig og pent program, hele veien teknisk korrekt. Travprogrammet var godt – galoppdelen enda bedre, selv om det ble en miss ved at Lucky la inn et lite bytte som ikke skulle ha vært der. Prosentresultatet ble 66,472 % hvilket ga 11. plass i klassen.
-Det var dumt med det byttet, men vi hadde uansett ikke kommet til freestylen. Det er veldig sterke deltagere i klassen min, jeg visste at det skulle mye til, sier Anita.
Nivået er skyhøyt i grad 4, det at åttende beste ekvipasje og siste med til freestyle-finalen lå på hele 70,806 % sier sitt om det.
Det ble ikke freestyle på Anita, men det ble plass på det norske laget i fredagens lagkonkurranse. – Jeg trodde ikke jeg skulle klare å bli med på laget, jeg ble så utrolig glad for det! For jeg hadde så lyst til å få ri her en gang til! I dag var det bare fantastisk gøy, og jeg gleder meg til fredag. Da håper jeg på å gå feilfritt og til litt høyere prosent. Vi har gått til litt over 70 % før – vi kan få det til.
Jeg opplever at vi får så masse støtte, fra alt og alle. Det betyr så mye!
Vanskelig å være sterk nok
Anita har leddgikt i hele kroppen, og det gir lite fleksbilitet og gjør det vanskelig for henne å sitte i ro på hesten. Sykdommen gjør at hun velger å ri lettridning i trav, og hun foretrekker galopp. – Jeg er svak i kroppen, det er vanskelig for meg å være så sterk som jeg burde være for å få Lucky opp og gå, samle han. Jeg ser jo frisk og normal ut, men det er vanskelig å komme ordentlig til ridning når jeg mangler styrke. Det er også vondt for meg å sitte ned på grunn av ryggen, og det gjør at det ikke er lett for meg å samle han nok. Heldigvis er Lucky veldig følsom, og han er så snill og han er lettridd – heldigvis.
Tirsdag hadde Lucky en viktig oppgave som «companion horse» - og det var også en fin opplevelse for Lucky. – Da fikk han landet litt, da fikk han en god opplevelse.
Stort å kjenne på støtten de får
Anita har et godt støtteapparat rundt seg der i Paris, med lagkamerater, teamet rundt og landslagsledelsen. Men støtten kommer også fra flere hold. – Jeg opplever at vi får så masse støtte, fra alt og alle. Det er så mange som følger oss pararyttere, som forteller at de synes det er så gøy å se oss ri, vi får høre at vi er forbilder. Det føles så stort bare det, det er nesten som en seier i seg selv. Det betyr enormt mye!
Pararytterne bor i «village’n», sammen med de andre deltagerne i Paralympics – på tvers av idrettene. – Det er utrolig gøy, det er så stort. Det er så mange nennesker – det er utøvere, ledere. Det er gøy å bli kjent med så mange, gøy med alle som viser interesse, man føler seg så ivaretatt. Og i går kom kronprins Haakon Magnus på besøk i stallen, det var første gang jeg har møtt ham. Han tok seg så god tid, var så interessert – det betød mye!
Det har vært en 13 år lang vei mot Paralympics for Anita og Lucky som i dag ble til en bortimot magisk opplevelse for duoen. – Nå er han 16 år… Tenk at vi endelig fikk oppleve dette. Det er ikke annet å si enn at det er helt fantastisk!
Gull i paralympisk debut
Den som toppet resultatlisten i klassen ble 26 år gamle Demi Haerkens/Daula (Gribaldi/Michelangelo, oppdretter J.M. van Uytert) fra Nederland, fjorårets gullvinner i EM. Haerkens og Daula tok gullet med hele 78,722 % - i det som var deres paralympiske debut.
Svært godt og like nederlandsk var det på sølvplass, ved rutinerte og regjerende paralympiske mester Sanne Voets/Demantur (Vivaldi/Elcaro, oppdretter A.M. Reuzenaar) som ble belønnet med 76,528 % for sin innsats. På bronseplass fulgte tyske Anna-Lena Niehues/Quimbaya 6 (Quatertime/Samarant, oppdretter Josef Bramlage) med 75,222 %.
