Trygg på det han gjør

Siden de virkelig store fremgangene i svensk sprangsport begynte – og da ikke bare i de internasjonale mesterskapene, men også gjennom minnerike runder i verdenscupen og historiske nasjonshoppingsseiere, har mye vært skrevet om nabolandets store rytterprofiler. Etter hvert som oppturene har kommet, har spesielt de svenske seniorene i sprang fått stadig mer spalteplass, og de har også mottatt prestisjetunge utmerkelser for prestasjonene sine. I januar inneværende år var blant annet den svenske forbundskapteinen i sprang, Henrik Ankarcrona, nominert til prisen som «Årets leder» under Sveriges idrettsgalla for andre gang på rad. Mange ser nå den sympatiske 43-åringen som mannen bak den svenske sprangsuksessen.

Et bredt ansvar

- Jeg overtok jobben som forbundskaptein i etterkant av OL i Rio i 2016, og ble veldig overrasket da det svenske rytterforbundet tok kontakt, for jeg hadde ingen tidligere ledererfaring, forteller Henrik Ankarcrona. Nå er han den mest fremgangsrike forbundskapteinen i svensk ryttersporthistorie noensinne.

– Telefonen kom virkelig som lyn fra klar himmel, ler han. Men jeg liker utfordringer og er kjent for å gå all in i det jeg bestemmer meg for. Og akkurat nå, så må vi vel si at jeg har selve drømmejobben, smiler han varmt. Å lede landslaget til mesterskapsmedaljer og langsiktig styrke våre svenske utøvere til å prestere, er selve grunnideen bak arbeidet mitt. En del av oppgaven min er derfor også å ivareta den nasjonale sporten og få den til å vokse. Det handler om å stimulere ryttere og hesteeiere til å bli værende i sporten, å få de yngre rytterne til å trene mer og også om å bygge opp et team av bra ungdomsledere. Enkelt sagt er jobben min å se til at rytterne får så bra forutsetninger som mulig til å prestere inne på banen, og samtidig bygge opp et godt støtteapparat rundt meg.

Den karismatiske forbundskapteinen ser rollen sin som selveste edderkoppen i spindelvevet som både krevende, givende og morsom. Selv har han mangeårig bakgrunn som profesjonell sprangrytter og red aktivt helt til han byttet ut sal med sjefsstol.

- Det stemmer at jeg var sprangrytter fra start, smiler han. Jeg har gått hele veien og har jobbet profesjonelt i Tyskland og Nederland i syv år. Der fikk jeg basen min og bygget opp et godt kontaktnett som jeg nå pleier, samtidig som jeg også fikk sjansen til å ri på høyt nivå. Jeg er også trenerutdannet og holder fortsatt klinikker og kurs når tiden strekker til, og iblant også forelesninger, forteller han.

På rytternes side

At han har bakgrunn som rytter og selv også har gått hele veien og ridd på femstjernersnivå, ser Henrik Ankarcrona som en stor fordel. Nå går han 100 % opp i rollen som forbundskaptein, og selv om han iblant savner samspillet med hestene, kjenner han ikke så mye på det i det daglige. Men han skulle gjerne ha fulgt opp ponnidatteren på tolv mer på hennes stevner, erkjenner han.

-Som en del av jobben min er jeg på mange stevner, så egne konkurransenerver har roet seg. Men jeg «rir» jo likevel alle rundene når jeg står ved siden av, ler han og fortsetter. Og selv om mye går som det skal innenfor svensk ryttersport for tiden, må man også ha forståelse for at det er lov å ha en dårlig dag på jobben. Slik er jo sporten vår, for marginene er små, og vi er avhengige av partnerskapet med hestene for å lykkes. En viktig del av jobben min er å bygge opp nye ryttere og til enhver tid la dem kjenne på at jeg er på deres side. De opplever mye press underveis, men får samtidig en utrolig erfaring som er alfa og omega å ta med seg videre, sier han.

Og går ikke alt der og da som håpet, så er det det langsiktige målet som bør være i fokus. - Når rytterne – uansett alder og erfaring – går inn i ringen for å prestere, skal de vite at de har all support i ryggen fra meg som leder. I sporten vår gjelder det å huske på hvorfor vi gjør de valgene vi gjør. Det handler om langsiktig tenkning. Den enkelte prestasjonen må derfor aldri bli viktigere enn den langsiktige planen, ivrer han. Det er derfor uvesentlig at vi for eksempel ikke lyktes i nasjonshoppingen på hjemmebane på Falsterbo sist sommer med de forventningene som ble stilt til oss på forhånd der. Og vi tok oss heller ikke videre til finalen i nasjonshoppingen i Barcelona i september. For man skal nemlig også være glad for de mindre gode dagene, for de gir også læring og inngår som en del av noe langt større, fastslår han.

Kortversjonen av suksesshistorien

Det er bred enighet om at svensk sprangsport er inne i en gullalder. Senest under fjorårets verdensmesterskap i Herning påpekte blant andre den tidligere svenske forbundskapteinen og sprangeksperten Maria Gretzer at ord ikke strekker til når suksesshistorien om svensk sprangsport skal beskrives.

Henrik Ankarcrona nikker bekreftende av en slik beskrivelse og gir oss villig kortversjonen. -Fremgangen skyldes ikke bare én faktor, men flere på samme tid, forklarer han engasjert. For det første kan vi gå tilbake til 1980-tallet. Da forstod vi for alvor at vi måtte bli bedre på å ta inn kunnskap utenfra. Dette fortsetter vi med.

Forbundskapteinen forteller at han disse seneste årene nå får spørsmål fra folk som han lenge har sett opp til. - Det er jo nesten litt surrealistisk når de kommer og spør meg hvordan gjør dere det egentlig? Vi som alltid har sett på andre og har forsøkt å lære av dem, er nå en rytternasjon som andre er interessert i, smiler han lunt.

- En annen nøkkelfaktor er nok også at hestene kanskje får litt mer tid i det svenske systemet enn i enkelte andre land. I vårt miljø har vi hesteeiere som ikke presser på og vil selge, men som lar rytterne beholde hestene sine. Vi har fantastiske hesteeiere som gir rytterne våre mulighet til over tid å kunne prestere. Slik hjelper de rytterne med å nå planene sine.

Men den tredje, og også viktige faktoren til svensk landslagssuksess har med rytterne selv å gjøre. - Glem heller ikke at de svenske rytterne som er tilknyttet seniorlandslaget og som har vært medaljesankere i internasjonale mesterskap over tid nå, har holdt på lenge, påpeker han. Vi har å gjøre med en generasjon ryttere som har gått hele veien. Den eldste rytteren på laget er nå over 60 år, mens den nåværende verdenseneren, Henrik von Echermann, er den yngste med sine drøyt 40. Sammen har disse rytterne en enorm erfaring, og dette er en stor fordel i sporten vår. Rytterne er derfor også en viktig faktor som vi ikke kommer utenom når kortversjonen av suksesshistorien som vi nå gjennomlever skal skrives, sier han. De er store, viktige rollemodeller, legger han til.

Bygge for fremtiden

Ordene faller lett, og tiden galopperer av gårde. For selv om Henrik Ankarcrona fremstår som ydmykheten selv, uvanlig beskjeden og svært så nøktern, har han mye på hjertet. Og han er veldig til stede. Han kommuniserer godt og engasjert videre om suksesshistorien og den langsiktige satsningen, selv om det er langt flere enn vi i Hestesport som ønsker en bit av den svenske forbundskapteinen i sin velkjente landslagsjakke.

- I Sverige opplever vi utvilsomt en gullalder i sporten vår, men det har vi jo også sett i andre idretter, fortsetter han. Vi har for eksempel sett det både i tennis, bordtennis, alpin og herrehåndball. Vi surfer på en bølge av medgang nå – av fremgang, smiler han, men nedturene kommer. For heller ikke i sprangsporten kan vi hvile på laurbærene våre, fastslår han. Jeg er selvsagt utrolig glad for alle fremgangene våre disse seneste årene, men det går ikke an å sammenlikne ett år med et annet. Utfordringen bør heller ligge i å hver gang gjøre som best mulig med det laget vi har for hånden.

Engasjert lener Henrik Ankarcrona seg frem over bordet og fortsetter. For det er også spennende å være en del av prosessen med å bane vei for et generasjonsbytte.

- Vi snakket blant annet nettopp om nasjonshoppingen foran hjemmepublikummet på Falsterbo og Nations Cup-finalen i nasjonshoppingen i Barcelona, og vet du… Jeg er faktisk veldig fornøyd også med disse uttakene mine, for det har gitt unge kommende ryttere en enorm erfaring, smiler han. Og ja, det kommer til å gå nedover, det gjør det garantert, men forhåpentligvis gjør vi nå noen valg basert på erfaring som gjør at vi kan lykkes videre, smiler han igjen.

Selve inspirasjonen

I egenskap av å være en særdeles vellykket forbundskaptein, bidrar Henrik Ankarcrona til å inspirere andre. Til å holde ut og satse videre, og også til å tørre å satse. Men hvor henter han selv inspirasjonen fra?

Svaret kommer umiddelbart, for dette er noe han daglig kjenner på. - Det som inspirerer meg og som gir meg drivet til å satse videre, er rytternes eget driv, sier han enkelt. Det er virkelig fantastisk å være nær slike mennesker! For det er jo en kjensgjerning at individet kan stimuleres, men den indre motivasjonen, den må faktisk komme fra individet selv. Som rytter må man kunne ta motgang, men man må samtidig også kunne våkne opp med samme driv og vilje neste morgen. Og da ikke bare ridemessig, legger han til. Man trenger også kunnskap om mye annet, for man må ha kunnskap for å kunne gjøre gode valg med tanke på for eksempel hesteeiere, sponsorer og alt annet som følger med i sporten vår. Det er mye vi kan tilrettelegge, både som nasjonale forbund og innenfor det internasjonale FEI, men selve drivet, den indre motivasjonen, kan ikke vi skape. Det må til for å lykkes, og det må individene selv stå for, fastslår han.

Både håndtere og agere

Henrik Anckarkrona tøyler nå altså jobben som Sveriges forbundskaptein på syvende året. Han er opptatt av å håndtere oppgavene sine på best mulig vis, men har også et brennende ønske og en intensjon om å bidra til videre fremgang. For i hans hode handler det ikke bare om å håndtere, men også om å agere.

- I tillegg til å ivareta oppgavene vi allerede har snakket om, jobber jeg en del med det mentale – med coaching - og er involvert i appen Enzoway.com som en av deres tre ambassadører, forteller han. Her legger jeg jevnlig ut små inspirasjonsfilmer. Om vi skal klare å håndtere utfordringer og kunne prestere, handler mye om det mentale. For å kunne hente frem den beste versjonen av oss selv, må vi kunne rydde bort alle forstyrrende elementer. Men det var ikke bedre før, bare annerledes. Unge i dag trenger bekreftelse og får denne gjennom antall klikk. Slik måler vi suksessen, smiler han skjevt, men vi må altså fortsatt ikke bare håndtere situasjonen, men også ta grep.

- Årene i spesielt Tyskland har formet meg, fastslår han. Alt vi gjør, former oss, og ikke bare de bra tingene, men også de mindre bra. Men ingenting av det jeg har gjort, angrer jeg, for det har jo ført frem til de valgene jeg har gjort.

Selv husker Henrik Anckarkrona fortsatt følelsen da jobbtilbudet som forbundskaptein kom, for ville han virkelig kunne lykkes? Nå opplever han også jevnlig andre nye tilbud. I høst forlenget han kontrakten med det svenske rytterforbundet frem til etter neste års OL i Paris og lar veien videre være åpen.

- Selvsagt innebærer jobben min et stort ansvar, men selv er jeg overbevist om at man ikke alltid skal velge det enkle. Da vokser man jo ikke som menneske, ivrer han. Sporten vokser veldig fort, og hestekunnskapen spres også fort. Jeg kan derfor ikke ta til meg alt selv, men må også la nye individer prøve seg. Men hva som hender etter Paris 2024, vet jeg altså ikke. Det finnes ingen øvre grense for hvor lenge man kan være forbundskaptein, og den ballen ligger selvsagt ikke hos meg. Men jeg stortrives med både fremganger og utfordringer, og brenner virkelig for veien til et mesterskap. Og jeg vil vel si at jeg både håndterer veien dit og presterer, avslutter Henrik Ankarcrona varmt. - Uten å kjenne på noen form for negativt press om fortsatt å prestere, og helt trygg på det han gjør.