VM-drømmen regnet bort for det norske distanselaget

Kun én bekymring i forkant

-I utgangspunktet var den en løype som burde passe oss fra Norden bra da den var teknisk krevende, kupert og med variert underlag, innleder Lene i sin beretning om mesterskapet.
- Alle hestene ankom stevneplassen i god form onsdag etter en lang reise med flere overnattinger. Hestene blir sjekket inn av veterinærer for å få tilgang til stallene, både når det gjelder identitet og temperaturkontroll. Minimum tre dager før ankomst skal temperaturen jo også måles og registreres to ganger i døgnet, det er et flott tiltak FEI har innført for å redusere smitterisiko. Med 150 hester påmeldt var det et stort område med teltstaller, og Norge var heldige og fikk en stille krok for våre hester i utkanten av området. Til faste tider får man ta hestene ut i treningsløypene, så vi fikk sett noe av løypene på forhånd. Tiden går fort i dagene før konkurransen, så anledningen til å være litt turist samtidig er minimal. Hestene skal leies, ris, sjekkes av veterinær, det er møter, åpningsseremoni, intervjuer, forberedelser, forkontroll, innveiing og selvfølgelig shopping. Stemningen var god hele veien, lagånden på topp og alle hjelper alle. Eneste bekymring i forkant var værmeldingen som på det verste anslo 70 mm nedbør på starten av rittdagen. Hva ville det gjøre med løypa? Vel, de fleste bekymringer blir det ikke noe av, så forberedelsene gikk sin gang, og selv om det regnet mye om nettene så det nesten ut til at vi skulle slippe unna det verste.

Litt av en start

Så feil kan man ta fant de snart ut. Starten gikk 05:30, og stallene åpnet 04:00 så det ble en kort natts søvn for de fleste.
-118 ekvipasjer varmet opp sammen, og det er mye adrenalin i luften fra både to- og firbeinte. Men starten gikk uten noen store hendelser, og hele feltet kom av gårde i plaskregn og lyn og torden. Til tross for såpeglatt underlag, var det tydelig at teten ville gå fort gjennom skogen, over jorder og på en rekke veier. Det var et regelrett skybrudd av regn, og lynene lyste opp så det føltes som glimt av dagslys før det igjen ble bekmørkt bare med hodelampe på hjelmen til hjelp for å vurdere man skulle ri. I den grad man får styrt det i et godstog av ivrige, toptrente hester, forteller Lene.

-Olaug var den som satset tøffest ut fra start og fløt fint på langt fremme i feltet med sin Yacari, jeg var mer midt i feltet mens Rita/SMJ Pershan og Mari/MD Shafiq satset på sikker ridning for å kunne ta igjen den tapte tiden på senere etapper når været skulle bli bedre. Dessverre ble det bare en etappe for Olaug og Yacari da hesten viste uregelmessige bevegelser. Allerede etter første etappe var det mange ekvipasjer som ikke ble godkjent i den strenge veterinærkontrollen og ga oss en pekepinn på hvor krevende resten av dagen skulle bli. Det er minimumsvekt på 75 kg for hesten å bære under ritt på dette nivået, og Mari ble etter første etappe tatt ut til kontrollveiing. Hun hadde gått opp 6 kg på en etappe, det beskriver godt mengden vann rytterne og hestene måtte takle. I tillegg til at deler av løypa var som et spasenter med dype gjørmebad og vann som enkelte steder gikk nesten opp til magen på hestene. Mye gress gjorde underlaget sleipt og glatt. Arash, Pershan og Shafiq var i super form etter første etappe, men på grunn av de vanskelige forholdene var det mye tid som måtte ris inn av de to som hadde brukt lengst tid på den lengste etappen den dagen. Lene lå godt an, mens Rita og Mari satset friskt og økte farten på de neste rundene og spiste seg sakte, men sikkert inn på det vi trodde var minimumshastigheten.

Etappe to var bare 21 km, men kanskje den med dårligst underlag, og selv om været lettet, kom ikke solen som værmeldingen hadde lovet. Men, alle hestene og rytterne kom gjennom på fint vis og optimismen steg. Etappe tre bød endelig på lengre strekninger hvor det var supert å holde et høyere tempo, før det igjen skulle ris den samme runden som etappe to. Fjerde etappe ble ingen rask etappe for noen av de norske. Det var vanskelig underlag, og Arash sin pilot følte seg uvel og Shafiq mistet en sko. Men, distanseryttere gir seg aldri!

Tiden ble en utfordring

Inn i fjerde etappe var alt bra med hester og ryttere, men Shafiq ble bedt om en ny sjekk før neste etappe for sikkerhets skyld. I pausen kom det dog en ny kald dusj, men denne gangen i form av informasjon og ikke regn.

-Det viste seg at minimumshastigheten var 13 km/t og ikke 12 km/t som vi hadde hatt som utgangspunkt hele dagen. Vi hadde tidspunktet for siste frist for målgang, men hver enkelt rytter hadde ikke regnet ut hva dette tilsa, vi stolte på at støtteapparatet hadde gjort det riktig. Shafiq ble godkjent for å fortsette, men Mari tok beslutningen om å trekke han da oppgaven med å klare tiden ville bli for stor.

Lene lå over minimum, men valgte å ri på ekstra for å sikre marginene. Arash tro av seg en sko og fikk 6-7 km uten før neste møtepunkt hvor ny sko kom på uten så mye tap av tid mens hesten fikk spise litt – noe han hadde gjort for lite av gjennom dagen da han hadde utfordringer med å slappe av i pausene.

- Hesten gikk som en klokke og kom raskt ned i puls og beveget seg supert i påfølgende kontroll, men med en kommentar at de synes han var litt sliten. Ved den obligatoriske sjekken før siste etappe ble det tommel ned på grunn av reduserte metabolske kriterier. Rita, som nå var blitt alene, satset godt og fikk en super etappe med den raskeste hastigheten for noen av de norske denne dagen, og Pershan var klar for siste etappe over 27 km. Men den brutale virkeligheten var at det var umulig å rekke målgang innen fristen, og den tunge avgjørelsen om å trekke seg ble tatt.

Lene oppsummerer mesterskapet slik:

-En fantastisk innsats av alle rytterne, men da måtte vi innse at VM-drømmen hadde regnet bort. Kun 45 ekvipasjer fullførte denne dagen. Vi reiste hjem med masse erfaring og stolthet over alt vi hadde stått i, og vissheten om at VI KLARTE DET NESTEN!