Wenche kjører videre – har lagt fjorårssesongen bak seg
-Det var ikke helt min sesong i fjor, men jeg prøver igjen, fastslår Wenche Johannesen bestemt. Etter en fjorårssesong der koronaen satte stopper for mye og som ble brått avsluttet med en dramatisk ulykke under NM, ser kusken fremover og har VM i sikte.
Det er kveld etter enda en lang dag på jobb på Lykseth gård utenfor Hamar for Wenche. Lykseth har vært hennes hjemmegrunn i over et år nå, etter mange år på Alna ridesenter. På Lykseth trekker hun i trådene og sørger for et godt sted å være for alle, uansett gren eller nivå. – Jeg trives veldig godt her. Det er mye jobb til tider, men det er jo drømmen – å klare seg selv, i en jobb som dette. Med hestene. Vi har stått på mye her, jobbet for at vi skal være et sted for alle, et sted vi er sammen om vår felles interesse, der det ikke spiller noen rolle om man driver med kjøring, sprang, dressur, tur, islandshest, western. Det viktige er hesten.
Litt av en merittliste
Selv er hun på internasjonalt toppnivå i kjøring. Der har hun vært en stund. Wenche har vært på landslaget siden 1997, hun har deltatt i NM, Nordisk, EM og VM. Hun er fem ganger norgesmester og to ganger nordiskmester for fjordhest, hun er åtte ganger norgesmester i kjøring og tre ganger nordisk mester, individuelt og for lag. 10 ganger har hun blitt championatvinner i kjøring som mestvinnende ekvipasje. I VM har hun en andreplass i maraton i 2014 blant 74 startende og en syvende plass i kjøring av 82 deltagere å vise til.
Med fredriksborgeren Engkildegårds Saturn har hun oppnådd stjernestatus internasjonalt på dressurbanen. Der ute i verden er kallenavnet på Saturn «The Dancing Horse».
Wenche lar det ikke bli med egen satsing i sporten. Hun er dommer, banebygger og trenerutdannet innen Norges Rytterforbund. Hun deler av sin kompetanse både til de som sogner til Lykseth og hun reiser rundt omkring i landet for å holde kurs. Hverdagen på Lykseth er fylt opp med alt det som følger med drift av en stall, tilkjøring og trening av kjørehester og også dressurundervisning.
Ikke rart dagene blir lange for Wenche.
Den dagen vognen veltet
Målbevisst kjører hun likevel mot nye mål. Selv om både motivasjon og kropp fikk en trøkk i fjor.
-Nei, sesongen i fjor var ikke helt min sesong. Jeg ble litt demotivert av hvor lite konkurransemuligheter det ble som følge av pandemien. Og så kom ulykken, sier Wenche.
Wenche og Saturn lå ikke uventet i ledelsen etter dressuren da maraton sto for turen under fjorårets NM på GRK Arena hos Gjøvik Rideklubb.
-Første og andre hinder gikk veldig bra. Vi kom i en høyresving inn på hinder tre. Min trofaste, dyktige groom Erik Schmidt reiste seg – og satte seg på feil side, forteller Wenche.
-Jeg la inn svingen, og kjente at dette kom til å bli feil. Erik skjønte med en gang at han hadde satt seg feil, og prøvde å komme på rett plass. Men det gikk ikke, i stedet falt han av og jeg blir skutt ut av vognen. Hesten ble tatt av den veltende vognen og falt han også.
Wenches første tanke der hun lå i grusen var Saturn.
-Han lå rett foran meg. Og han lå helt stille. Jeg tenkte at nå har han brukket alt mulig rart.
Hun kravlet bort til Saturn og satte seg på hodet hans for å holde ham i ro mens folk som strømmet til fikk løsnet ham fra selen.
Han lå rett foran meg. Og han lå helt stille. Jeg tenkte at nå har han brukket alt mulig rart.
Men Wenche hadde fått seg en trøkk seksten. Det ble ambulanse og traumeteam på Wenche. Etter grundig saumfaring av kusken var fasit at det var en hånd og en arm det hadde gått hardest ut over. Det ble operasjon, plater, skruer og gips.
-Ryggen hadde også fått seg en trøkk, og det gjorde ting litt vanskelig, sier Wenche og forteller både om rullatorbruk og opphold på sykehjem ettersom hun ikke klarte å gå i trappene i eget hjem.
Wenches første tanker om Saturns tilstand var heldigvis helt feil. – Det gikk helt fint med ham. Når selen var av, ble han skrittet til stallene og sjekket av stevneveterinærer. Gode hjelpere passet godt på ham, kjørte ham hjem og der kom min egen veterinær Geir Haugerud og gikk grundig over ham. Saturn hadde landet med draget mellom frambena, så det var litt hevelse der – det var det eneste.
Opp på bukken igjen
Wenche bekymret seg for om velten ville prege Saturn.
-Snille mennesker på stallen fortsatte å ta seg av ham, de tok ham med som håndhest på kjøreturer. Jeg ville ikke at han skulle spennes for vogn før jeg var der, jeg var redd for at han skulle ha fått noen traumer etter ulykken. Men da vi gjorde det, gikk det kjempefint, han er overhodet ikke påvirket.
Så fort Wenche klarte å holde i tømmene, tok hun opp treningen igjen. – Det var godt å gjøre, og jeg begynte raskt med digitale timer med min faste trener gjennom flere år, Kjersti Wigen.
Wenche var raskt tilbake på kuskesetet, men skadene har preget henne lenge. – Det har tatt tid å få igjen full styrke. Jeg kjenner på det ennå, især hvis jeg har litt ugreie longe-hester som rykker i tauet. Da kjenner jeg det på kvelden, da murrer det. Men så er det jo fullt av plater og skruer inni der…
Vi skal bli trygge sammen
Et spesielt aspekt ved ulykken var at et sekunds feilplassering av en kropp kan være årsaken.
-Erik og jeg endte på samme post på sykehuset. Han hadde pådratt seg brudd i foten. Da vi lå der sa han bare «det var min skyld, det var min skyld», begynner Wenche.
-Dette har Erik og jeg pratet masse om. Vi kan ikke si at det ville ha gått bra hvis han satt på den andre siden. Vi har kjørt sammen i 12 år. Jeg er fullstendig trygg på Erik, jeg vil ikke ha noen andre. Jeg har tenkt over det før, jeg skjønner meg ikke på de som stadig bytter på groomer i maraton. Man er jo nærmest ett, man kjenner hverandre, man kjenner hesten, vognen – alt. Da får man tryggheten. Så dette har vi pratet mye om, vi skal bli trygge på at det vi driver med er trygt.
De har pratet. Og de trener videre. For Wenche ser fremover.
Om det å ha noen i ryggen
-Jeg har tatt beslutningen om å satse frem mot VM, slår hun fast. – Jeg har et sted som skal driftes også, og en satsing som dette krever både tid og penger. Men jeg har eieren av Lykseth i ryggen. Han sier «dette skal vi få til».
Etter ulykken har Wenche kjent en del på det å ha noen i ryggen. – Folk har stilt opp for å få ting til å gå opp med driften av Lykseth. Det er så mange som har ringt, spurt om hva de kan hjelpe til med. Saturn har blitt passet på på beste måte, sier kusken takknemlig.
Drivkraften er der ennå
VM i enbet er i Frankrike i september. Forberedelsene er i gang. Første internasjonale stevne blir trolig i Nederland i påsken.
-Jeg har begynt å se på nytt kjøreprogram, trener i ridehallen på 25x60 m på programmet som i konkurranse går på 40x80 m. Får man til det tekniske på 25x60, får man god tid på 40x80, ler Wenche.
En annen utfordring for Saturn især er en endring i reglene.
Saturn hater fluer. HATER.
-Han går fra konseptene, skvetter som om han får strøm - det er snakk om fire bein i taket. Det er ikke så heldig midt i et dressurprogram, sier Wenche tørt.
Løsningen har til nå vært et fluenett over mulen. Men i år får man ikke lenger kjøre med et slikt et, med mindre man har en veterinærattest på et behov.
-Landslagsleder Linn er på saken, hvordan vi kan få løst det, sammen med veterinæren, sier kusken.
Wenche prater på inn og utpust. Fjorårets demotivasjon er det få spor etter. Ikke engang en alvorlig ulykke eller en koronapreget fjorårssesong ser ut til å ha fått temmet engasjementet for sporten hos denne kusken. Drivkraften er der ennå. Og i år skal den drivkraften gå helt til FEI World Driving Championships for singles, i Frankrike 15.-18. september.