Paralympics: Christinas vei til Paris

Hest, mer hest – og så lupus

Lidenskapen for hest ledet henne også ut av landet i ung alder. Hun var bare16 år gammel da hun første gang dro til Danmark for å jobbe i en stall der. Hun brukte litt av juniortiden sin i Norge igjen før hun på nytt dro til Danmark da hun var 18 og i gang med UR-tiden.
Men så: -Jeg konkurrerte ut året jeg var UR-rytter, da ville ikke mamma og pappa betale mer for min idrett, smiler Christina.
Hesten ble solgt, men allerede etter et år sprakk hun. Det måtte rett og slett bli mer hest. Løsningen ble å låne en hest av en venninne.
Et nytt hinder for ridningen kom med en graviditet. Den kom ikke alene. – I forbindelse med graviditeten ble jeg syk, forteller hun.
Christina fikk lupus. – Det er en autoimmun sykdom som kan gå på hele kroppen. Foreløpig har jeg det på ledd, det går utover styrken min. Min høyre side er svak – både arm og fot, men mest fra hoften og ned, forteller Christina.
Hun forteller videre: - Jeg har kronisk hodepine og bruker alltid solbriller. Sol, eller også nesten ikke sol i det hele tatt, det blir for mye.
Et hovedsymptom på lupus er utslett og at man blir veldig følsom for sol.
-Jeg går alltid med langermet tøy og holder meg unna solen og smører meg året rundt med solfaktor 50, også under tøyet. Sitter jeg ti minutter i solen, så brenner huden min. Da får jeg utslett, og det er også en trigger som gjør at utløse en forverring i sykdommen.
At hun i fjor oppdaget tøy med UV-beskyttelse var en gamechanger. – Det er helt genialt, smiler hun og legger til: - Men sånn generelt finner du meg i skyggen..

Om sykdommer som ikke synes

Lupus er i kategorien «sykdom som ikke synes».
-Heldigvis har jeg ADHD, repliserer Christina. -Det er en superkraft for meg, den er med på å holde meg oppe. Jeg tenker på de andre i lignende situasjon som meg, de som føler at de må forklare seg hele tiden – «du kan jo gå i stallen, hvor syk er du egentlig da…?». Det er ekstremt mange som har det tøft med dette. Selv om man ikke kan se det på et menneske, kan et menneske ha store problemer. Jeg er veldig åpen om min sykdom, om min ADHD. Jeg trenger ikke ha sympati for at jeg har det vondt. Jeg har det helt fint med å være en talsperson for de som har en slik type sykdom - for meg, og flere til, er det å gå i stallen noe som bidrar til en normal hverdag, et «friskt» liv.

Hun påpeker at for mange er dette med å spørre – og å bli spurt – er noe som rent menneskelig sett er ganske vanskelig å gjøre. –Jeg tenker at når vi driver med paraidrett, så må vi være åpne om dette. Det gjør det lettere for en selv – og for andre.

Sykdommen gjorde at ble en pause fra ridning, men så klarte hun ikke holde lysten tilbake lenger - i 2011 kjøpte hun seg en egen hest, en yngre hest som hun red opp til 1,40 m nivå.
-Hest er min lidenskap, fastslår hun.
I tillegg betyr ridningen mye for Christinas helse. – Uten ridningen blir jeg mye stivere, jeg får betennelser. Hverdagen min blir rett og slett bedre både fysisk og psykisk med ridningen.

Tanken om paradressur kom

Ennå var det sprang som gjaldt. Kirsti Svaboe var nå den som sto på midten av ridebanen som trener for Christina. Kirsti hadde selv en lang og suksessrik karriere som sprangrytter bak seg, men en alvorlig kneskade hadde ført til at hun byttet gren til dressur i stedet.
På stallen var det en paradressurrytter. Etter hvert begynte Christina å tenke nytt. – Det førte til at jeg solgte spranghesten min og kjøpte en dressurhest i stedet. Så sendte jeg inn papirene inn og ble klassifisert i 2015.
Da gikk det litt slag i slag. I 2017 red hun NM paradressur – og vant.

Zorro – kjøpt usett og uprøvd

I 2021 kom fem år gamle Zorro Højris (Zorba Højris/Gribaldi, oppdretter, Mette og Jon Vedding Nielsen og Betty Rasmussen) inn i livet hennes.
Kjøpet av Zorro fulgte ikke akkurat den anbefalte fremgangsmåten ved kjøp av hest. – Jeg kjøpte ham usett, basert på en film jeg fikk tilsendt fra Danmark. Tre dager etter sto han her på stallen, sier Christina med et skjevt smil.
Men valget var så absolutt ikke tatt ut av det blå. – Anne Gina (Fredriksen), som kan mye om avl, kjente stammen og påpekte at han hadde en veldig god stamme og at han kom fra veldig seriøse, flinke oppdrettere. Jeg fikk han til en fin pris, det handlet egentlig om å slå til på det som var en god mulighet for meg. Betty Rasmussen, eier og oppdretter, var over 90 år. Hun var egentlig helt i sjokk over at jeg sa at jeg tok ham usett!
To år senere debuterte Christina og Zorro internasjonalt på Blue Hors i Danmark. 92 år gamle Betty kom da og fulgte sin hest fra tilskuerplass. – Det var litt en opplevelse at hun kom og så på, og hun sa til meg at hun «husker alltid den handelen, det var så spesielt».

Noen ganger skal man være heldig

 – Noen ganger skal man være heldig, sier Christina nøkternt om sitt hestekjøp.
Sykdommen har gjort at Christina er ufør, og hun har ikke de store midlene i forhold til å kjøpe hest.
– Da må man satse på det man får.
Christina satset – og fikk.
-Zorro er en veldig fin liten hest, han er veldig fin å ri på, legger hun til, med trykk på «veldig» og på «ri».
-Han er ikke så kjekk å håndtere bare, da er han en liten banditt. Han er frekk og glad på én gang. Men han er ikke slem, han er bare en håndfull. Jeg kan for eksempel ikke leie han rundt på stevner. Men, så fort jeg sitter oppå er alt imidlertid helt greit.

Det viktigste for meg er å utvikle meg

Det er en stor overgang å gå fra sprang på internasjonalt 1,40 m nivå til paradressur. Men Christina er storfornøyd med endringen. –Jeg savner ikke å hoppe. Jeg savner vennene mine i det miljøet, men har kontakt med mange. Og det er et godt miljø i dressuren, inkluderende – jeg har for eksempel mye tatoveringer, men ingen dømmer meg for det. Og å være en del av paradressurmiljøet, det har gitt meg mange gode venner. Det er kjekt når det kommer nye til – det er et fint miljø med en god ledelse.
Det er detaljene som fascinerer. – Det er det daglige arbeidet i dressuren, det at hesten skal være så lydig, så lyttende til deg – det å spisse dette og det å ri øvelsene, det fascinerer meg.

Christina har alltid hatt ambisjoner, villet mye. Hun har ridd mye.
-Men det viktigste for meg er å utvikle meg. Bli et bedre menneske. Det å konkurrere, det å konkurrere sammen med en hest, det gjør noe med oss.

Det er sånn de kjenner meg

Bak enhver rytter står et stort team. Det er trener, veterinær, hovslager og så videre – og det er de rundt. Familien. De er med på reisen på en annen måte.
– Jeg har misset mange bursdager og konfirmasjoner fordi jeg har vært på stevne for å si det sånn. Men de har forståelse for det. Min mann og mine barn, de kjenner meg ikke på noen annen måte. Og både jeg og de er fornøyde med at det kommer noe godt ut av alt hardt arbeid! Mine foreldre, mine søsken – alle er med meg hele veien, de støtter meg, hjelper meg. Det betyr enormt mye!

Til Paris

Paris og Paralympics er noe hun har hatt i bakhodet i flere år. – Men jeg har ikke hatt ikke god nok hest, fastslår hun.
Så kom Zorro. – Ting har gått så fort med ham, med ham ble det en helt annen mulighet. Det er fint å ha materialet og ikke bare guts, slår hun fast.

Å bli tatt ut til noe stort oppleves som en blanding av glede og uvirkelighet for mange. Så også for Christina. – Jeg ble jo utrolig glad. Men jeg klarer jo ikke helt å skjønne det! Hverdagen er jo også lik, og jeg hadde trent uansett.
Men det er et faktum, og nå er hun der – i Paris, som en del av et norsk paradressurlag. Lagfølelse og samhørighet blitt bygget gjennom samlinger og stevner. Møter hos Olympiatoppen har vært viktige brikker i dette arbeidet. – Vi har jobbet mot å bli et team mot Paris. Vi har hatt gleden av god hjelp til mental trening hos Olympiatoppen, fått hjelp til å luke litt ut. Og rundt oss har vi et rutinert og trygt apparat, både i ledelsen og gjennom de to som er med som hestepassere og hjelpere for alle – Mette Kloose Nielsen og Maria Callesen. Vi har vært et team hele året – og vi drar til Paris som et team, sier Christina.

Christina har alltid villet mye. At livet selv stilte med et hinder, har ikke stoppet henne. Det tok henne bare inn på en ny vei. På en vei der hun vil og kan.
Og akkurat nå har veien ledet henne til Paris.