Prinsippfast rytterikon

Beskjeden verdensstjerne

Ved siden av tennislegenden Roger Federer er Steve Guerdat den største idrettshelten i hjemlandet Sveits. I hjembyen Bassecourt troner statuen av ham selv og Selle Français-vallaken Nino de Buissonnets som han tøylet inn til OL-gull i London 2012 etter bare nullrunder i protokollene. Og da Nino selv ble pensjonert fire år senere mens han fortsatt var på topp, prydet et kjempebilde av den superpopulære duoen bytrikken i Gèneve.

Men her sitter Steve Guedrat avslappet med et pappkrus med rykende varm kaffe for hånden, og som alltid med mobilen innen rekkevidde. Og tid, det har han nok av, bedyrer han høflig, selv om vi er mange som nettopp vil ha en bit av ham.

- Jeg filmet sjelden ridingen min før, sier Guerdat innledningsvis og tar mobilen opp for å se, lære og også å vise. – Men nå er det jo blitt så enkelt og er også veldig nyttig og lærerikt. For tro meg, fortsetter han, jeg ser ikke på meg selv som virkelig god. Jeg stoler selvsagt på det jeg gjør, men iblant har jeg fortsatt følelsen av å ikke holde mål. For jeg gjør mange feil. Det er virkelig så mange ting jeg ønsker å kunne gjøre bedre. Jeg er på ingen måte en idrettshelt, men om jeg er et forbilde for enkelte, så er vel kanskje det positivt. En helt bekvem med tanken er jeg ikke, fastslår han.

Ydmyk perfeksjonist

Blant de profesjonelle rytterkollegaene har Guerdat selv fremfor noen John Whitaker og Ludger Beerbaum som forbilder – for alt faller så naturlig for dem. Men barndomshelten Michael Jordan troner også høyt på listen og har vært en virkelig inspirasjon, kan han fortelle.

Thomas Fuchs, faren til Martin og selv gammel topprytter, har vært rytteressets mentor helt tilbake til 2007 og følger ham fortsatt tett i de helt store sammenhengene. Men som Fuchs flere ganger har slått fast – Steve Guerdat har egentlig ikke mye mer å lære som rytter. Det eneste han fortsatt bør lære, er å bli flinkere til å slappe av iblant. 

- Det stemmer at jeg er en skikkelig perfeksjonist, bekrefter Guerdat blidt. - Jeg har alltid høye forventninger til meg selv, og dette er nok temmelig krevende for dem rundt meg. Men jeg ønsker alltid å lære mer, og derfor ser jeg nå stort sett videoer fra runder som ikke gikk som de skulle – i stedet for å dvele ved høydepunktene.

Et sett mørkebrune øyne møter igjen mobilen, for han skulle gjerne ha gransket den rykende ferske firefeilsrunden på nytt. Så rynker han brynene ettertenksomt.

- Men jeg kunne jo lett ha hengt meg opp i at jeg for eksempel så langt kun har vunnet tre og ikke fem verdenscupfinaler, for marginene har vært små, smiler han. - Generelt tenker jeg at det uansett er viktig å tenke fremover. For slik kan jeg fortsette å utvikle ridingen min og bli en bedre rytter.

Den som har betydd mest for Steve Guerdat, er faren Philippe Guerdat. Han er tidligere topprytter med to OL-deltakelser i bagasjen og kan blant annet også skilte med den tidligere jobben som fransk forbundskaptein og nå for Brasil.

- Faren min er ikke lenger en mentor for meg som han var da jeg var helt liten, men han er der alltid for meg, forteller Guerdat. - Han har lært meg ydmykhet, han har støttet meg i vanskelige stunder, og han har alltid gitt meg troen på satsningen som profesjonell rytter. Og ikke minst har han alltid ivret for at jeg skal ta til meg lærdom fra flere, presiserer han.

Prinsippfast og engasjert

Guerdat tar en slurk av den brennhete kaffen og smiler igjen. - Verbalt skarpskodd på stødig engelsk med une petite touche av sveitserfransk aksent, og med et sjeldent godt verdisett og et idealistisk syn på sporten som fortsatt fascinerer. For prinsippfast avstår det sveitsiske rytterikonet fortsatt fra stevner som mangler historie, tradisjon og atmosfære. Slik han ser det, har ikke slik stevner det riktige hjertet for verken hestene eller selve sporten.

- Du vil aldri se meg delta i Global Champions Tour igjen, skyter han inn. -Aldri! Jeg har blitt tilbudt en formue for å bli med på et GCL-lag, men jeg er rett og slett ikke interessert. Disse stevnene er sikkert helt okay, men…. De er i strid med verdisynet mitt, med overbevisning min, sier han med ettertrykk og utdyper: - Jeg trenger primært prispenger og sponsormidler for å kunne betale staben min og dekke de løpende utgiftene, slik at jeg kan satse videre. Penger er faktisk ikke drivkraften for meg. For det er hestene og ridingen jeg elsker, hvert eneste øyeblikk.

Prinsippfast, ja – uten tvil. Og det stemmer nok også at han er av den mediesky typen. For å bli feilsitert kommer ikke på tale. De sportslige prestasjonene og stevnene han velger, får tale for seg selv, slår Steve Guerdat kategorisk fast.

Gjennomtenkt stevneplan

- For meg som rytter er de internasjonale mesterskapene, verdenscupsesongen og verdenscupfinalene viktige – hvis jeg har en hest som ellers er klar for det. I april deltar jeg etter planen i min 15. verdenscupfinale, smiler han. Og hvem vet, kanskje lykkes jeg med å ta min fjerde seier?

- I utendørssesongen rir jeg de store Grand Prix-stevnene på femstjernersnivå når jeg har hester til dette, og plukker ellers resten av stevnene på tre- og firestjernersnivå utfra hestene jeg til enhver tid disponerer. Men ingen av dem går spesielt mange stevner gjennom året, for de må jo også restituere seg og settes opp til oppgavene som kommer. Heldigvis har jeg hesteeiere som aksepterer en slik tankegang. For å kunne prestere må de jo være friske, i form og lykkelige, fastslår han. – Som under OL i Paris i sommer, våger vi spørrende å skyte inn.

Et annet hjertebarn som verdensstjernen gjerne også prioriterer på FEI-kalenderen, er Nations Cup. Dette er sportens eldste og mest prestisjefylte laghopping. I 2023 var Steve Guerdat rytteren som red flest nullrunder i serien - hele 13 ble i alt, på tre forskjellige hester.

Og selvsagt er det å representere Sveits som lagrytter stort. – Vi kan se tilbake på en fantastisk fjorårssesong, bekrefter Guerdat begeistret. - Vi vant faktisk alle rundene vi håpet å vinne. - St. Gallen på hjemmebane, Aachen, selvsagt, og Falsterbo som virkelig er ett av mine favorittstevner, og deretter også Dublin, lekser han opp. - Dette er alle tradisjonsrike nasjonshoppinger som vi ryttere håper å vinne én gang i løpet av karrieren. Så at vi vant alle i løpet av én enkelt sesong, er bare helt fantastisk.

Ikoniske hester

Steve Guerdat er utvilsomt et rytterikon. I juni blir han 42 år, men har altså allerede rukket å oppleve mer enn de aller fleste innenfor toppsporten – sammen med noen av sprangsportens mest ikoniske hester. Og disse, de snakker han gjerne om. For tiden har han en rekke lovende fremtidshåp, men også et par virkelige stjerner. Så fremtiden ser riktig så lys ut.

- Jeg tenker fortsatt på Jalisca de Solier som hesten i mitt hjerte, kommer det. - Jeg elsket henne. Hun var virkelig en kriger i ringen, men samtidig den snilleste hesten du kunne drømme om. Jalisca hadde et fabelaktig temperament og en flott innstilling. Dette er hesten som jeg i bunn og grunn kan takke for de første store fremgangene mine, og som hele tiden ga 200% for meg. Sammen vant vi blant annet Rolex IJRC topp ti-finalen 2010 på hjemmebane i Gèneve, og også mine første OL- og EM-medaljer. Hun kom inn i livet mitt på et tidspunkt da jeg virkelig trengte det. Alt var uvisst, og jeg selv veldig ung. Kort sagt, Jalisca er nok den hesten som til dags dato har betydd mest for meg, smiler han.

Svenskfødte Albführens Bianca har utvilsomt også en spesiell plass i rytterens hjerte. Gjennom flere år herjet Guerdat og den følsomme Balou du Rouet-datteren resultatlistene på sportens absolutt høyeste nivå, blant annet gjennom utallige nullrunder og topplasseringer, samt individuell VM-bronse i Tryon 2018. - Bianca var selveste dronningen min og etterlot seg et stort tomrom da hun døde av hjernesvults i 2021. Selv etter så pass mange år, er det vondt å snakke om hvor mye tapet av henne gikk inn på meg, erkjenner han.

På merittlisten troner det individuelle OL-gullet fra London 2012 med Nino des Buissonnets likevel fortsatt høyest.

- Jeg savner fortsatt Nino også, forteller Guerdat med varme i røsten. – Jeg skulle gjerne fortsatt ha hatt ham hjemme, men han har det også veldig bra i Normandie som pensjonist. For der ble han født, og der er ikke myggen like plagsom som hjemme i Sveits, smiler han. – Nino hadde iboende kvaliteter som man knapt finner maken til, men det var ikke enkelt å få kanalisert dem. Å finne balansen mellom å la ham utfolde seg og samtidig få ham til å godta at det var jeg som var sjefen, var virkelig en utfordring. – Han var en skikkelig håndfull, men hoppet likevel 98% feilfrie runder.

Men den regjerende europamesteren setter også fjorårsgullet med Dynamix De Belheme svært høyt. For denne medaljen hadde han ventet lenge på, og Dynamix selv er nesten som et menneske. Hun forstår nemlig alt.

- Dynamix er sannsynligvis den beste hesten jeg har hatt og absolutt den søteste av dem alle, fastslår Guerdat. - Hun er på en måte syntesen av Jalisca og Nino. Hun har mye av den samme fysikken som Nino, men samtidig det samme store hjertet og innstillingen som Jalisca. Det er sjelden at en hest både har et godt hode og en god fysikk, og det er dette som gjør henne så spesiell, forklarer han. - Jeg har hatt henne siden hun var fem, så vi kjenner hverandre godt, og jeg har gitt henne tid til å utvikle seg. Men at hun skulle bli en av mesterskapshestene mine, det har jeg alltid visst. Jeg er den eneste som har ridd henne i konkurranser, og EM Milano 2023 var hennes aller første mesterskap.

Dedikert hestemann

Rytterikonet tar en ny slurk kaffe på tampen og sjekker diskret mobilen for å holde et blikk på tiden. Like fullt er han tålmodigheten selv og kommuniserer villig vekk – like høflig, like avslappet og like smilende.

- Alle hester er forskjellige, for de har jo forskjellige personligheter, ivrer han. – Men alle er uansett like verdifulle for meg. De har jo alle vært eller er en del av livet mitt. Jeg pleier alltid å si at jeg må spørre dem om hva de vil, for de har jo ikke valgt livene sine selv. Min aller største glede – kall det gjerne belønning – er derfor å ta best mulig vare på dem. Og helst over tid. Jeg forsøker virkelig å behandle alle på samme måte, med den dypeste respekt. For hestene velger jo ikke selv dette livet, presiserer han igjen.

I 2017 gikk en mangeårig drøm i oppfyllelse, da Steve Guerdat endelig fikk muligheten til å kjøpe sitt eget sted. Hjemme på gården i naturskjønne Elgg, ikke langt fra Zürich i den tysktalende delen av Sveits, har han nå skapt sitt eget paradis. - Jeg stortrives med å ha mitt eget sted, bekrefter han. –Å kunne tilby hestene mine et best mulig liv, på en måte som jeg ønsker, på mitt eget sted, er en viktig del av filosofien min. Slik kan jeg gjøre alt uten å måtte ta hensyn til andre, og dermed blir også alt så mye enklere.

Tilfreds familiemann

Selv var Steve Guerdat 100% lykkelig med det livet han hadde valgt seg, og også tilfreds med hva han utrettet på sprangbanen. -Jeg kunne ikke ha ønsket meg et annet liv, bekrefter han. Men livet skulle likevel vise seg å romme mer enn hester og karriere. For flere år siden møtte han den unge franske sprangrytteren Fanny Skalli for første gang. For fire-fem år siden ble de virkelig kjent, og slik gikk det til at han nå ikke bare er dedikert hestemann, men også tilfreds familiemann.

- Jeg har en fantastisk kone som jeg respekterer høyt, og også som rytter. Hun tenker hest hele tiden, Sammen har vi nå Ella som blir tre i april, og som selvsagt er verdens skjønneste, smiler han. - Jeg stortrives i farsrollen, men livet mitt som nå er komplett, har egentlig ikke endret seg så mye. For akkurat som hestene alltid har stått i sentrum i livet mitt og har vært en del av familien min, er jo nå også Ella og Fanny der. Foreløpig elsker Ella hester, og den første hun fikk klappe og sitte på, var Dynamix. Hun er stort sett bare blid, men når vi løfter henne ned fra hesten, blir det fullt drama, ler han. - Men da vi kom hjem fra EM, ville hun ikke ha gullmedaljen min rundt halsen, men heller en god klem fra mamma og pappa. Og det er vel like bra, avslutter han smilende.